Av Oskar Vistdal

I Tyskland kjempet han især for litauerne i Øst-Preussen og for sorberne (venderne) i Lausitz. Striden mot avnasjonaliseringen av disse folkene gjorde ham beryktet, elsket og hatet over hele keiserriket i siste fjerdedel av 1800-tallet. I Lille-Litauen, den litauisktalende del av Øst-Preussen, opptrådte han som dikter, folketaler og politiker, og stilte flere ganger til valg både til den prøyssiske landdagen og til den tyske riksdagen.

Sauerweins virksomhet ble satt i forbindelse med den panslaviske bevegelse, som tyskerne anså som en trussel mot germansk kultur og egenart. Myndighetene og pressen beskyldte ham derfor for lands­svik. Forgjeves hevdet han tvert om å ville gjøre fedrelandet en tjeneste ved å fjerne vekstgrunnlaget for panslavismen. Han fremholdt at litauerne og sorberne ville bli like trofaste borgere av riket som tyskerne, bare de fikk leve i fred med sin egen kultur.

I lengre tid førte Sauerwein striden mot germaniseringen fra Norge, hvor han bl.a. hadde tilgang til en fri presse. I tidsrommet 1874-1904 bodde han til sammen elleve år i landet, vekselvis på Dovre og i Kristiania. I Norge ble han opptatt av den nynorske språk- og nasjonalitetsbevegelse, som han fant hadde mye felles med den baltoslaviske kulturreisningen i Tyskland. Best kjent av hans norske skrifter om dette er diktsamlingen «Frie Viso ifraa Viggun» på dovremål fra 1885, den første helhetlige bok som ble utgitt på dølamål. Budskapet ligger i tittelen: Dette er fritt-talende viser på et fritt språk om og for et fritt folk. Med dem ville dikteren hedre det frie norske samfunnet og laste ufriheten i Tyskland uten risiko for sensur.

Det åndshistoriske grunnlaget for Sauerweins virksomhet var Johann Gottfried Herders og romantikkens idé om den gjensidig forutsatte treenighet ånd, språk og nasjonalitet. Herfra stammer synet på morsmål og folkediktning som genuine uttrykk for «folkesjelen». I samsvar med dette hevdet Sauerwein at «språket er nasjonenes liv». Derfor motsatte han seg undertrykkelsen av mindretallsspråkene i Tyskland, og derfor gikk han inn for folkemålet i stedet for dansk i Norge. Han stod for romantikkens syn i dens opphavlige form, som ikke var ekskluderende eller diskriminerende overfor det ene eller det andre folk, og som ikke skilte mellom «lave» og «høytstående». Ifølge Herder er kulturen menneskenaturens hovedkjennemerke, og kulturen har språket både som forutsetning og som fremste uttrykk for en kollektiv ånd. Alle språklige – og dermed kulturelle – varianter var enestående og likeverdige ytringer av folkesjelen eller nasjonalkarakteren. Hver nasjonalitet var for Herder liksom en levende organisme, en gudegave som måtte bevares og forvaltes. Det enkelte menneske var bundet til og kunne utfolde seg bare gjennom den språkkultur det var født inn i. Dersom individet ble tvunget ut i et fremmed språk, ble det avstumpet og fremmedgjort for seg selv, og kunne verken uttrykke eller utvikle sitt sanne jeg.

Senere gikk det «makk» i Herders grunntanker da den kulturelle nasjonalismen ble politisert, og tanken om samfølelse gradvis gikk over til patriotisme, sjåvinisme og til slutt rasisme. Denne sammenblandingen avfødte den skjebnesvangre idé om blodsbånd, og medførte bl.a. underkuelse av etniske og andre minoriteter som mindreverdige uttrykk for den kollektive menneskeånd. Dette skjedde i flere ledende land etter den franske revolusjon, som hadde avskaffet eneveldet og banet vei for folkevalgte nasjonalforsamlinger mindre avhengige av standsskiller. Betegnelsen «nasjon», som opprinnelig ikke betydde annet enn ‘fødsel, opphav’, ble nå knyttet til det politiske begrepet «stat». Språket hadde alltid vært et kjennemerke på nasjonen, og fortsatte å være det også i utvidet betydning: nasjonsspråket ble statsspråk. Makthaverne i den nye «standsløse» staten behøvde språkfelleskap med alle samfunnslag for å holde staten sammen, og derfor fortrengte «nasjonale» språk som fransk og tysk den overklassebundne, men internasjonale latinen.

Med statsspråk fulgte status, og status avlet misjonering overfor det fremmede og standardisering av det avvikende. Allerede i 1793 ble således fransk eneste tillatte undervisningsspråk i Frankrike. Språklige avvik var dialektene, som tidligere samtlige – høye og lave – i alle land hadde hatt som eneste talemål. Men nå kom påbud å utrydde dialektene. Talespråklig standardisering etterfulgte den skriftspråklige, som så smått var begynt allerede med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Uniformeringspresset økte på 1700- og 1800-tallet med tilkomsten av pressen og den raske veksten i skriftproduksjonen ellers. I samme retning virket industrialiseringen med behov for felles fagspråk og økende samferdsel over gamle kulturgrenser.

I Tyskland hadde Martin Luther gjort kirkespråk av folkemålet tidligere enn i noe annet land og gitt det høy prestisje både hjemme og ute. Morsmålsselskap hadde rendyrket høytysken siden 1600-tallet med fjerning av fremmede og dialektale trekk og gjort den til samlingsmerke for de hundretalls tyske småstatene. Standardiseringskravet ble enda sterkere etter rikssamlingen i 1871.

Sauerwein motsatte seg alle former for språkutjevning og talte platt-tysk der det var naturlig, også i Øst-Preussen. Germaniseringstrykket mot litauerne og sorberne forsøkte han å lette i en kamp på to fronter, noe som gjorde den både spesiell og ekstra vanskelig. Samtidig som han forsvarte sorbisk og litauisk mot fortyskning, var han imot indre normering i de to språkene.

Utjevning av dialektforskjeller grunnet bl.a. teknisk, kommunikativ og demografisk endring og utvikling er like vanlig i «små» som i «store» språk. Standardisering rammer ikke minst språk som er atskilt av statsgrenser, f.eks. finlandssvensk i forhold til rikssvensk eller i Sauerweins tid storlitauisk i Russland og lille­litauisk i Øst-Preussen. Storlitauisk hadde betydelige dialektforskjeller og var dessuten påvirket av polsk og (hvite)russisk; lillelitauisk lå under for voksende fortyskning. Mens litauerne på begge sider av grensen etterstrebet et enhetlig bokspråk, skrev Sauerwein bevisst dialektfarget lille­litauisk. Han motsatte seg således både fremmed- og hjemmespråklig nivellering, som han kalte det. Likedan stilte han seg overfor sorbisk, som endog har to bokspråk, et dominerende høysorbisk og et svakere lavsorbisk, som ut­settes for press fra både tysk og høysorbisk. Så godt som alt han skrev på dette språket, er på lavsorbisk. Hans høysorbiske skrifter er ikke flere enn de på norsk landsmål, som like mye som andre bokspråk var et standardiseringsprodukt. Dette er en grunn til at så godt som alle Sauerweins norske skrifter er på dovremål, for han ville, som han sa, «bruke tunga slik den er skapt» – på alle språk.