Norges første kystradio var Tjøme radio som marinen satte opp i 1906, og som Telegrafvesenet overtok i 1920 som sin første rene maritime kystradio.

Historisk bakgrunn

De første rene kystradiostasjonene i Norge var Røst radiotelegrafstasjon og Sørvågen radiotelegrafstasjon. I 1903 hadde prøvesendinger på radiotelegrafi blitt satt i gang mellom stasjonene, bare fire år etter Guglielmo Marconi oppfant trådløs telegrafi. Sambandet mellom Røst og Sørvågen ble offisielt åpnet 1. mai 1906, og ble åpnet for internasjonal korrespondanse med skip i sjøen i 1908.

Kartet til høyre viser en oversikt over nåværende (mørkeblå nåler) og historiske norske kystradiostasjoner. De lyseblå nålene angir nedlagte (eller fjernstyrte) meteorologiske radiostasjoner, mens røde nåler angir tidligere kystradiostasjoner og som nå er fjernstyrte. Kartet er under utarbeidelse og er ikke komplett.

I 1908 var det bare mulig å ekspedere radiotelegram med skip i sjøen på mellom- og langbølge telegrafi, og rekkevidden var meget lang.

I 1911 ble et radiotelegrafisamband mellom Spitsbergen radio på Svalbard og Ingøy radio i Finnmark satt i drift - først som ren sambandsstasjon og etterhvert også som kystradiostasjon etter at det ble innført radioplikt på skip i Atlanterhavet i 1911.

Bergen radio ble satt i drift 1. september 1912. Ved nyåpningen av Bergen radio i 1927 kunne man også ekspedere radiotelegram med skip i fjerne farvann. Radiotelegrafisambandet mellom Norge og USA kom i drift i 1919 med sender- og mottakerstasjon på Jæren. Jeløy radio kom i drift i 1931 som senderstasjon for radiotelegrafiforbindelsen fra Radiosentralen i Oslo, som overtok Amerika-forbindelsen.

I 1931 ble det mulig å ekspedere radiotelefonsamtaler i mellombølgebåndet over noen av kystradiostasjonene. Tjenesten ble gradvis bygget ut, slik at det i 1939 var mulig å føre radiotelefonsamtaler langs hele Norskekysten. Farsund radio ble satt i drift 23. august 1938. Ørlandet radio ble bygd under krigen og ble overtatt av Telegrafverket i 1947.

På slutten av 1950-årene startet omleggingen av Radiosentralens faste samband fra radio til linjer. I 1949 fikk Svalbard telefonforbindelse med verden forøvrig over HF til Harstad radio.  I 1955 innførte Bergen radio regulær ekspedisjon av radiotelefonsamtaler på kortbølge til og fra skip over hele verden etter en prøveperiode som hadde vart helt siden 1948. I 1960 ble kortbølgeekspedisjonen overført fra Bergen radio til den da nyopprettede Rogaland radio.

Ekspedering av radiosamtaler over maritim VHF tok til i 1966. Prøvedrift med radioteleks tok til i 1965 og ble innført som ordinær tjeneste i 1971. Rekkevidden er 70 nautiske mil, og maritim radio har idag 130 slike stasjoner langs kysten, på Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard.

Trafikken har de senere år gått gradvis ned som en følge av konkurranse mot mobiltelefoni og satellittelefoni. Fordelen med bruk av kystradio er at de havgående stasjonene får personlig kontakt med radioekspeditører, noe som er særdeles viktig i nødsituasjoner.

Radiotelegrafstasjoner og kystradiostasjoner

I førkrigstiden og en stund etter krigen skilte man mellom «radiostasjoner for forbindelse mellom faste punkter» og kystradiostasjonene. De førstnevnte stasjonene som i utgangspunktet hadde vært landtelegrafstasjoner, utgjorde majoriteten av stasjonene, og formidlet telegrammer og telefonsamtaler mellom byene i Norge og mellom Norge og utlandet.  Kystradiostasjonene som vanligvis ikke hadde utgangspunkt i eksisterende telegrafstasjoner hadde primært sambandet mellom land og skip.  Først senere da man fikk landlinjer ble noen tidligere fastpunktsstasjoner omgjort til kystradiostasjoner, mens de øvrige ble avviklet eller overført til Forsvaret.

Et kjennetegn med de norske radiostasjonene er at de ofte har har hatt flere oppgaver samtidig; for eksempel samtidig radiotelegrafstasjon og kystradiostasjon; kystradiostasjon og meteorologisk stasjon; kystradiostasjon og bakkestasjon; kystradiostasjon og radiolinjestasjon og endog kystradiostasjon og kringkastingsstasjon.

I oversikten under finnes også oversikt over en rekke radiotelegrafstasjoner på øyer langs kysten. Disse stasjonene som var utstyrt med MF telefoni, har neppe noen gang hatt tjeneste som kystradiostasjoner, men er foreløpig med i oversikten siden de ble tildelt et trebokstavs kallesignal som er utgangspunktet for denne kartleggingen. Dessuten er det en interessant del av norsk telehistorie på et tidspunkt før telefonen kom til alle grisgrente strøk av landet.

DOC-systemet i Norge

Høsten 2003 ble det moderne digitale systemet DOC (Distributed Operational Control) innført i Norge. DOC er et tale- og datanettverk som er basert på ideer og spesifikasjoner fra Telenor selv. Ved innføringen av DOC ble det også mulig for skip som er utstyrt med VHF DSC-radio (Digital Selective Calling) å ringe direkte til en abonnent i land, og dermed ble det ikke lenger nødvendig å kalle opp en kystradiostasjon for å bestille en telefonsamtale.

Med innføringen av DOC ble kystradiostasjonene i stand til å utnytte hverandre på en helt ny måte. Før dette hadde alle kystradiostasjonene operert hver for seg. Ved innføringen ble de samlet i et nettverk slik en av kystradiostasjonene kan hjelpe hvilken som helst av de andre stasjonene. Med noen unntak kan en stasjon ta helt over alle funksjoner, radiokanaler og telefonlinjer til den andre stasjonen.

Hvis det oppstår en større redningsaksjon er det lett å kople sammen stasjoner for å styrke bemanningen, og på denne måten kan man ganske enkelt innhente bistand fra en kollega på nabostasjonen.

VHF Data

Telenor Maritim Radio har i senere tid utviklet VHF Data, som tilbyr blant annet web, e-post og sporing over datasamband i de maritime VHF frekvensene. De norske kystradiostasjonene (samt noen oljeplattformer) brukes som relestasjoner til denne kommunikasjonsløsningen.

Norske kystradiostasjoner i dag

I Norge har vi i 2011 disse kystradiostasjonene som alle ekspederer på mellombølge telefoni og VHF (tidl. kallesignal står i parentes):